Skrevet av Titus KodzomanIllustrert av Anne Angelshaug
– Mamma, er eg ein ekte, skikkeleg isbjørn? spurde Torbjørn. – Hm, lat oss no sjååå …, smilte mamma. – Fem fingrar, kvite og breie … ja, dette er då verkeleg ein isbjørnpote. – Staseleg, svart og våt … absolutt ein isbjørnsnute. – Mjuke, varme og lodne … utan tvil isbjørnøyre. Ho tok til å kitla han på magen.
– Skal med undersøkja endå litt meir, kanskje? – Nei, stopp, eg kan gjera det sjølv, hihihiii! Torbjørn hylte av latter. – Stopp, ver så snill! (Kodzoman 2009)
Torbjørn er en liten isbjørnunge. Han bor langt oppe i nord sammen med Mamma og Pappa og Bestemor og Bestefar og Onkel og Tante og mange andre isbjørner og isbjørnunger. Torbjørn har hvit pels og fire labber og to ører og ei svart snute, men likevel føler Torbjørn at det er noe som ikke stemmer. Han lurer rett og slett på om han kanskje ikke er en ekte isbjørn. Derfor spør han alle han møter: ”Er eg ein ekte, skikkeleg isbjørn?”.
Hva som er svaret på dette spørsmålet, og – viktigere – hva som er Torbjørns motivasjon for å tvile på at han er en ekte isbjørn, skal ikke avsløres her. Det vil ta noe av spenningen vekk fra lesinga av denne bildeboka. Men formelen er velkjent – spesielt i bøker for små barn som enten ønsker eller trenger en del redundans når de leser. Mens Torbjørn Isbjørn beveger seg fra den ene til den andre personen og stiller det samme spørsmålet, stiger både mestrings- og spenningsnivået hos den barnlige leseren – for barnet vet at det samme spørsmålet kommer om og om igjen, barnet knekker koden i boka, og samtidig blir det ulidelig spennende å vente på det ukjente svaret i slutten av boka. Eller det kjente svaret for den saks skyld, for små barn liker jo godt å lese samme bok om og om igjen – og noe av grunnen til dette er nettopp at de opplever spenning i å vente på det de vet skal komme.
Torbjørn Isbjørn er absolutt ei bok som tåler å bli lest flere ganger. Ord og bilder utgjør en fin helhet, ordene formidler det ordene best formidler og bildene formidler det bilder best formidler. Dette er en forutsetning, mener jeg, for ei vellykka bildebok. Vi blir for eksempel fort lei av å lese en lang verbaltekst som i alt for stor grad prøver å si det samme som bildene – og omvendt. Men slik er det ikke i denne boka. Forfatteren har skrevet en troverdig og tidvis humoristisk tekst som også er god å lese høyt. (Jeg anbefaler imidlertid høytlesere å forberede seg godt ved å tenke ut ulike stemmer til de forskjellige karakterene hovedpersonen snakker med. Fortellinga blir mye mer troverdig dersom for eksempel Bestemor og polarreven og den store hvalrossen kan få forskjellige stemmekvaliteter.)
Språket er muntlig (i ordets mest positive forstand), og tidvis underfundig. Som voksen leser har jeg særlig sans for Torbjørns møte med bestemor. Hun er ei dame med sans for underliggjørende replikker. ”Eg er eldre enn tennene mine og yngre enn navlen min”, sier Bestemor om sin egen alder. Og da Torbjørn lurer på hvor Bestefar er, svarer Bestemor: ”Han held på med noko han ikkje skulle halda på med før han var ferdig med det han burde halda på med.” Generelt vil jeg si at hovedpersonen føles nær i verbaltekstene - jeg føler jeg blir godt kjent med Torbjørn gjennom forfatterens framstilling.
Torbjørn Isbjørn er skrevet av Titus Kodzoman (f. 1965). Han er fra England, men har bodd flere år i Norge. Ifølge forfatteren selv var det ganske tilfeldig at han begynte å skrive. Torbjørn Isbjørn er Titus Kodzomans debut som bildebokforfatter. Han har tidligere utgitt ei annen skjønnlitterær bok i Norge, nemlig Kenguruen Rufus (illustrert av Åsa Amble Rasmussen, utgitt av Omnipax i 2005).
Illustrasjonene i boka er laget av den norske billedkunstneren Anne Angelshaug (f. 1977). Hun er utdanna illustratør fra Falmouth College of Arts i Cornwall, men holder nå til i Bergen. Torbjørn Isbjørn er Angelhaugs debut som bildebokkunstner i Norge.
Jeg er veldig begeistret for illustrasjonene til Anne Angelshaug. Dette er godt håndverk, og Angelshaug har dessuten en svært sjarmerende og karakteristisk stil. Her er det store hoder som går i ett med kroppen, og samtlige karakterer har ett stort og ett lite øye, og øynene er skjevt plassert. Bakgrunnene inneholder få elementer som kan forstyrre det som skjer i bildenes forgrunn – det er mange reine bakgrunnsflater som skaper stemning samtidig som de gir informasjon om miljøet som handlinga foregår i. Disse karakteristiske trekkene finner vi igjen i andre bilder av denne kunstneren – se f.eks. www.angelshaug.com".
Bildene i Torbjørn Isbjørn er dessuten varme og uttrykksfulle og - ikke minst - veldig viktige når det gjelder å uttrykke forholdene mellom de ulike karakterene i denne fortellinga. Jeg har imidlertid ett ønske for eventuelle kommende bøker illustrert av Anne Angelhaug, og det er at hovedpersonen (i dette tilfellet Torbjørn Isbjørn) i større grad kommer nærmere oss som lesere, f.eks. ved mer bruk av nærbilder av hovedpersonen og ved at han oftere opptrer på høyre side av oppslaget (altså den delen av oppslaget vi ser først når vi blar i ei bildebok). På den måten vil vi i enda større grad føle at vi blir godt kjent med hovedpersonen. I ei bildebok er det ofte sånn at det som har med det trygge og kjente og hjemlige å gjøre plasseres på venstre side av oppslaget, mens det utrygge og den ”store vide verden” plasseres på høyre. Siden Torbjørn er på leting etter noe, kunne han derfor med fordel i større grad blitt plassert på høyre side oftere enn han nå gjør. Slik det er nå, har verbalteksten litt for ofte fått den mest synlige og sentrale plasseringa på oppslaget (midt på høyre side av oppslaget), og det er unødvendig bruk av dette viktige bilderommet.
Tema i denne boka kan kanskje best karakteriseres som leting etter egen identitet og det å føle seg litt annerledes – og dette er noe som både små og store lesere kan kjenne seg igjen i. Boka passer for både jenter og gutter, og jeg tenker umiddelbart på aldersgruppa fire til sju år – men det er selvsagt ingen fasit.